
Kunsten å skape lojale kunder har pågått helt siden tidelig på 1800 tallet. Det merkelige er at de mest populære lojalitetsystemene som brukes av norske bedrifter i dag fremdeles kommer fra samme tidsepoke. Men hvis man ser på hva som faktisk fungerer i dag så har norske bedrifter en del å lære for å holde neste generasjons kunder lojale mot sine produkter. La oss se litt tilbake på lojalitetssystemhistorien.
1800-tallet Fysiske varer
Tidelig på 1800 tallet så de første lojalitetssystemene dagens lys og de gikk stortsett ut på at man fikk en fysisk vare gratis etter å ha kjøpet et større antall fra før. Dette kjenner vi igjen fra de fleste kiosker i dag, hos Deli de Luca får du fremdeles hver 5 kopp kaffe gratis. Dette er et enkelt system å forholde seg til, siden man vet at verdien av å være lojal mot Deli de Luca er ca 20,- for hver 80,- du legger igjen på kaffe.
1930-tallet Penge goder
En av de store lojalitetssystemene i USA var S&H Green stamp. Her fikk du klistremerker som du skulle samle på i en bok og med nok merker kunne disse veksles i varer enten i butikken eller en katalog som de hadde. Det som var supert er at dette ødelagte folks måte å holde kontroll på lojalitet verdien. I Deli de Luca eksempelet mitt så var ratioen 5-1. Nå hadde man ingen peiling på verdien til den virtuelle valuttaen. Dette kan minne litt om dagens Coop kort med kjøpsutbytte eller Trumf kortet hvor man ikke helt er sikker på hvor stor lojalitetsverdien er.
1980-tallet Status
Tidelig på 1980-tallet var det fremdeles poeng og penge goder som styrte lojalitetssystemene, men det ble lagt på et element fra spillverden, status. Det var de amerikanske flyselskapene som begynte å bruke dette først og man fant fort ut at det ikke handlet så mye om belønning for kjøp med mer som status. Man samler inn flypoeng på reiser og varer man kjøper ombord i flyet, jo flere poeng man samler jo høyere status får man. Status fører med seg goder som egen innsjekking uten kø, tilgang til lounger, bedre seter osv. Dette førte virkelig til lojale kunder. Man har omtrent ingen oversikt over hvor mye et flypoeng egentlig er verdt, men man vet hvor mange man må samle for å komme til neste nivå.
2000-tallet Virtuelle varer og status
Rundt 2009-2010 slo de første fullverdige virtuelle lojalitetsystemene fart. Spill eller applikasjoner som ForSquare hvor du får poeng med å sjekke inn i butikker, på restauranter og ellers hvor det måtte være, gir deg belønning i form av ulike badger for ulike ting du gjør. Og hvis du har spilt FarmVille eller lignende Ville spill, så vet du at det finnes ingenting i den ekte verden du kan kjøpe for dine FarmVille penger. Ingen t-shirt, ikke hatt, ikke en eneste ting. Man kan ikke veksle inn noen av poengene for noen ting i den ekte verden, det er kun penger inn og ingen penger ut. Til og med når Farmville hadde et samarbeid med 7-Eleven, så handlet det ikke om å bytte inn softis for å få FarmVille penger, man kjøpte en softis og fikk FarmVille kreditter. Nå handler det altså mer om status som gjerne kan være virtuell istedenfor å få poeng som kan byttes mot noe i den ekte verden.
Offentlig, ikke privat
Man ser også en trend på at engasjementet rundt de tradisjonelle loyalitetsprogrammene synker og at det er en fantastisk økende engasjement rundt virtuelle “meningsløse” lojalitetsprogrammer. En annen trend som er veldig spennende er at lojalitet pleide å være en privat greie, ingen viste hvor mange flybonus poeng du hadde, ingen vet hvor mange trumf poeng du samler når du er ute og handler. Nå er alt offentlig. I Forsquare får jeg opp melding hver gang noen sjekker inn en plass og har en toppliste som forteller meg hvor mange poeng jeg leder over mine venner. De ser det og jeg ser det som igjen gir meg en status.
Så neste generasjons lojalitetssystemer handler om virtuell varer som gir meg en status. Statusen må kunne deles med venner og ikke være lukket og privat. Man trenger ikke å bytte virtuelle varer i noe fra den ekte verden.
Hva tror du?





